Sitatstein 21. Jan Erik Vold: Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)

Plassering: Utenfor Engen, der Wieses gate møter Storgata. “DET ER HÅPLØST OG VI GIR OSS IKKE” Fra debuten i 1965 har Jan Erik Vold vært en fornyer av norsk poesi. Han skriver ikke enkeltdikt, men diktsamlinger, der bøkene har prosjektkarakter og en ny samling gjerne er et nytt konsept. Spennvidden i forfatterskapet er imponerende, fra systemdiktning til haikudikt, fra prosadikt til skillingstrykk, fra reiseskildring til heimstaddiktning, fra meditasjon til provokasjon - i en stadig pendling melom konsentrasjonslyrikk og ekspansjonslyrikk: en bjelles enslige pling og jazzens utbyggende frase. Han er ytterst formbevisst og kompositorisk interessert, og få har drevet det lengre med å utforske linjebruddets effekt. Samtidig er han folkelig og populær. Derfor er det kanskje ikke så rart at hans beste bok også er hans mest leste: Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Her innføres snakketonen i norsk poesi, her besynges byen som hjemsted, en by der blåtrikken svinger seg gjennom gatene, “et stort blått dyr som aldri blir trett”. En totalt ugretten bok, der vinteren elskes like mye som sommeren: “det er vakrest før en måker”. Som en ny Wildenvey synger poeten om alle de jenter han treffer, en Sidsel, en Siri, en Elin, en Monica, en Vernita, pluss navnløse jenter, som “Piken som ville konne til meg”. Den grønne omslagsfargen på boka kan symbolisere våren, men også grønne verdier, en truet livsstil, for alt er ikke bare idyll, mange av diktene formulerer en krass kritikk av styringen av Oslo by, av sosialpolitikken og boligpolitikken, av saneringsiver og mangel på respekt overfor gamle boligområder. Siste dikt er en grottevandring, i Grønnligrotta i Rana, der poeten går innover og nedover og samtidig tilbake i sitt eget liv. Mens enkelte andre dikt i samlingen har blueskarakter er det her jazzens utbyggende fraser som er forbilde, der et tema spilles ut og varieres. Et storslått dikt på ikke mindre enn 392 verselinjer. Norges lengste? Foto: Øystein Nordås